Del 1: Slipp arkitekten fri

Hvem og hva bestemmer hvordan boligene våre skal se ut? Bidrar dagens regelverk til ensformige boliger, og hva kan vi i så fall gjøre for å skape større mangfold?

Målet er et godt hjem

De fleste kan nok enes om at en av de viktigste målene i boligbyggingen må være å skape gode og bærekraftige hjem. Det er derimot svært ulike oppfatninger om hva en god bolig faktisk er. Det er har blitt gjort flere forsøk på å konkretisere hva som bidrar til god bokvalitet, for eksempel av Husbanken og Bygg21. Noen parametere er også lovregulerte i plan- og bygningsloven. Bokvalitet kan likevel ikke ses på som noe som er konstant, men noe som avhenger av ulike menneskers ønsker og behov i ulike livssituasjoner. Et viktig element for å oppnå bokvalitet må derfor være mangfold i det vi bygger.

Denne artikkelen forsøker altså ikke å gi noe svar på hva en god bolig er, men presenterer noen tanker for hvordan vi kan forenkle veien frem til en mer mangfoldig boligbygging, og slik bidra til bedre bokvalitet. Oppsummert kan vi derfor legge følgende påstander til grunn for videre drøfting:

En god bolig skal i størst mulig grad møte folks behov
Ulike folk har ulike behov og vi trenger derfor et mangfold av boliger

Puslespillarkitekturen dominerer storbyene

Det er en kompleks oppgave å bygge leiligheter i storbyene. Tomtepriser, byggekostnader og eiendomsmarkedet setter sterke føringer for det økonomiske handlingsrommet i et nyboligprosjekt. Områdets topologi, solforhold, støyforurensning og luftkvalitet er premissgivende for plassering, skala og form. Det samme er eksisterende bebyggelse, vernehensyn, nabolag, områdets karakter og overordnede plangrep. Tilgjengelig eller kolliderende infrastruktur og tekniske og fysiske muligheter og begrensninger må ivaretas. Og så må vi ikke glemme miljø- og klimahensyn. Alt dette skal ende i noe pent for de som ser på bygget, og et godt hjem for de som skal bo der.

I praksis er ofte boligprosjekter rene puslespill for arkitekter og ingeniører, der målet er å tilfredsstille alle disse kravene. Når brikkene har falt på plass er det lite rom igjen for kreativitet og egenart. Byggets volum, planløsning og uteområder er satt. Denne formen for puslespilldesign av bygg har gitt et marked for nye aktører som Spacemaker og Parallelo. Ved å mate datamaskiner med alle tenkelige parameterer modellerer disse selskapene bygningsvolum og planløsninger som skal tilfredsstille kravene best mulig. Og datamaskiner gjør det selvfølgelig mye kjappere og billigere enn både arkitekter og ingeniører. Satt på spissen har arkitektens rolle blitt redusert til å avslutningsvis pynte fasaden.

Det er altså mange faktorer som avgjør hvordan boligene våre bygges. Boligpolitikkens og arkitekturtrendenes påvirkning på boligkvalitet debatteres inn og ut, men mange av svarene ligger også i hvordan regelverket vårt er utformet. Dersom man ønsker å gjøre noe som monner må vi se på hvordan myndighetskravene hindrer mangfold, og hvordan vi kan endre på dette.

Er en samling gode hensikter nok?

Det er mange lover og regler som definerer myndighetenes krav til nye boliger, men det er plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter og veiledere som er mest relevant. Lovverket fokuserer i stor grad på tekniske kvaliteter, og i mindre grad på helhetlig bo- og livskvalitet.

De mest sentrale kravene er satt i teknisk forskrift (TEK17). Forskriften er i praksis en lang liste med egenskaper et byggverk må ha for å kunne oppføres på lovlig vis, og dekker temaer som konstruksjonsikkerhet, universell utforming, ventilasjonsløsninger, brannsikkerhet, planløsninger og heisanlegg. Den tilhørende veilederen definerer kravene ytterligere og beskriver såkalte preaksepterte løsninger, altså “ut av boksen”-løsninger man vet tilfredsstiller kravene i forskriften.

I tillegg kommer lokale bestemmelser gjennom kommunens område- og detaljreguleringsplaner. Her legges gjerne føringer for volum og utforming, lokale tilpasninger, leilighetsfordeling og lignende.

Noen må være ansvarlig for helheten

Hensiktene bak myndighetenes krav er åpenbart gode. De sørger for at alle utbyggere faktisk leverer en minimumsstandard. Likevel er utfordringen med en sjekkliste med gode hensikter at det på ingen måte garanterer for et best mulig sluttresultat. I mange tilfeller er kravene i praksis direkte motstridende, og det finnes mange eksempler på dårlige planløsninger som tilfredsstiller alle kravene. Det regjeringsoppnevnte Innspillsforum for arkitektur, bokvalitet og nabolag påpeker også dette i Arkitekturløftet 2021 at nettopp motstridende krav og lite fleksibilitet er til hinder for gode helhetlige løsninger, og dermed en alvorlig utfordring for å kunne bygge for god livskvalitet.

Teknisk forskrift og kommunens planverk er ingen garantist for at den helhetlige kvaliteten for den enkelte bolig ivaretas. Så hvem har ansvaret for mangfoldet? Planmyndighetene har helhetsansvaret for samordning mellom offentlige organer og sikre en bærekraftig og helhetlig planlegging. Fra utbyggersiden er det arkitekten som erklærer arkitekturfaglig ansvarsrett i den enkelte byggesak og er dermed ansvarlig for helheten. Da må også arkitekten få mandatet og verktøyene som trengs for å forvalte dette ansvaret.

Til hinder for innovasjon, kreativitet og alternative løsninger

Forskriften er lik for alle. Det betyr at alle nye boliger, om de bygges i Vadsø eller Oslo, skal svare ut de samme kravene. Det gjelder også om det er et bokollektiv, enebolig eller en ordinær blokkleilighet. De felles minstekravene er gjerne «oppskriften» på hvordan boligene bygges, og alt ender opp med å ligne veldig på hverandre. Forskriften er ikke tilpasset innovasjon og alternative løsninger, og er til hinder for mangfold.

Det politikerne gjør feil, om og om igjen

Manglende variasjon og kvalitet i nye boliger skaper jevnlig irritasjon hos folk. Når boligprisene samtidig øker føler politikerne behov for å agere. Svaret blir som regel nye krav. Disse kravene fører til et enda mer rigid regelverk, mindre kreativitet og til kjedeligere og mer ensartet boligmasse. Kvaliteten går ned. Folk blir irritert. Politikerne reagerer igjen, og vi får nok en gang nye krav. Og slik fortsetter det, i en ond sirkel. I mangel på forståelse av kompleksitet er det enklere å prøve å fikse de små tingene. Behovet er en omlegging av hele systemet.

Så hvordan kommer vi bort fra dagens modell med fokus på minstekrav, og over til en modell som setter større krav til kvalitet samtidig som fagfolk gis fleksibilitet til å finne helhetlige løsninger?